Honningtunger

Boka starter med en slags 5-på-gaten der folk beskriver hva de legger i ordet syklubb, og allerede her begynner vi å bli kjent med de fire hovedpersonene.
Ironisk nok er det Tamara som har den beste beskrivelse av ordet syklubb, i hvert fall når det gjelder hennes syklubb: ”Jeg har vært med i samme syklubb siden barneskolen. Først var vi to, så ble vi tre, og nå er vi fire. Sara og jeg, Liss og senere Eva. Syklubb, syk klubb, psyklubb og spyklubb.”

Jentene, i 36 årene, møtesh ver tredje uke. Det foregår ingen håndarbeide på deres syklubb. De gjør det jenter gjør best, de konkurrer i å servere den lekreste maten, ha de vakreste klærne, det peneste hjemmet og det vakreste ytret. Foran hvert syklubbmøte blir vi bedre kjent med vertinnen, og det viser seg at det vakreste ytret ofte har det sykeste sinnet…

Iblant blir jeg bittelitt imponert over fantasien til forfatteren, hvordan noen kan finne på å skrive om så syke ting. Jeg kan liksom ikke la være å undre, er det virkelig bare fantasi, eller er det bittelitt sannhet i det? Anyway, jeg unner virkelig ingen slike venninner.
Det er dette boken handler om, vennskapet mellom kvinnene. Eller mangelen på det. Og tittelen refererer til kvinnenes evne til å forkle sviende, stikkende ord som honning.Dessverre er det her boka glipper litt, så mye ondskap, og kun ondskap, finnes neppe i noen, og det gjør boka litt uvirkelig.

Boken er lettlest, Uri skriver som vanlig bra og på en underlig måte fenger boken, selv om denne nok ikke er Helene Uris beste.