Muleum

Boken starter med en sms skrevet av Julies far til Julie i det flyet han sitter på styrter: ”Vi styrter. Elsker deg. Gjør hva du vil. Pappa." Julie mister hele sin familie i flyulykken. Tilbake sitter hun med hus i Holmenkollen, mer penger enn hun kan bruke opp og en polsk altmuligmann som hun ikke helt vet hva hun skal gjøre med. Psykologen foreslår dagbok som terapi, en idè hun hater like mye som hun hater psykologen. Likevel starter hun på dagboken, og gjennom denne følger vi henne på desperat jakt etter nytt holdepunkt i livet, samtidig som suicidale tanker truer. Men stadig nye planer og ideer til tross, skal det vise seg langt vanskeligere enn hun tror å ta livet av seg. Hun griper både til fantasien og samtiden for ideer, men verken en dramatisk hengescene på KG-teatret eller tanken om å tegne Muhammed så provoserende at en fanatisk muslim tar henne av dage, fører fram. Mitt favorittdel er den der Julie i desperasjon over å ikke greie engang å ta livet sitt, tar toget til en liten landsby i Romania, finner seg en gård som er sperret av grunnet fugleinfluensa, og gjemmer seg under en traktor i flere dager. Hun koser med hønene og lar de hoste på seg. Etter tre netter, da de siste hønene ble hentet og brent på tunet, gir hun opp. Fugleinfluensa er oppskrytt. Sånt må man bare le høyt av! Julie er ensom og bitter og prøver med en intens jorden rundt-flyvning og flykte fra seg selv. Reisen går fra by til by, fra flyplass til flyplass i et voldsomt tempo. Det er kun i luften hun kan føle seg fri.

Erlend Loe skriver i den samme naivironiske stilen som ha vært hans kjennetegn siden Naiv.Super. Han balanserer humor og alvor på en utrolig bra måte. Historien om Julie blir stadig mer absurd, men mellom linjene aner man likevel en desperasjon og raseri mot verden og mot gud. Boka er skrevet i kjent Erlend Loe stil, med lange tankerekker, lange setninger og mye kommaer. Boka er litt rar, men vanskelig å legge fra seg. Erlend Loe har virkelig tatt seg opp etter det jeg mener var en stor fiasko – Doppler.