Rakels ektemann Hans Olav forsvinner fra Metropolitan-museet i New York mens de er på ferie. Forvirret begynner Rakel å lete etter ham. I museet, på hotellet og omkring i storbyen. Rakel er først lammet av det som har hendt, men etter en stund begynner hun å systematisere de få sporene han har etterlatt seg. Med notatbok oppsøker Rakel menneskene som kan ha sett ham, en museumsvakt som så ektemannen gå ut av museet med en kvinne og en aldrende antikvar som finner lommeboken hans. Man stusser over hvorfor Rakel ikke går til politiet eller ambassaden for å få hjelp. Tafattheten hennes er irriterende, men samtidig foruligende, det er noe som ikke stemmer, noe som mangler. Det er noe i historien om Hans Olav og Rakel vi får små hint om, men som likevel blir bevart skjult. Gjennom Rakels egen fortelling virker de som et forholdsvis harmonisk par, men man får inntrykk av at noe forblir usagt, noe som kanskje ikke engang Rakel vil innrømme for seg selv. Mulig er dette grunnen til at hun handler som hun gjør. Familiene deres blir heller ikke så overrasket og sorgtunge over Hans Olavs forsvinning som man kanskje kunne vente. Dette gjør at leseren styres av samme forfjamselse, uvisshet og spørsmål som Rakel: Ble ektemannen forhekset av byen, ble han syk, eller forlot han simpelthen Rakel med vilje? Hver eneste mulige forklaring på Hans Olavs forsvinning gies akkurat tilstrekkelig næring til at de ikke kan forkastes, og slik opprettholdes tvilen gjennom hele fortellingen. Denne boken er slettes ingen thriller, men spenningen som skapes gjennom fortellingen kan minne om en. Den ytre dramatikken er uviktig her, det er derimot den indre psykologiske spenningen som driver leseren gjennom boken. Boka er vanskelig å legge fra seg, nysgjerrigheten på hva som har skjedd gjør at en må lese videre. Språket er enkelt, nøkternt, ingen store utbrodereier eller pompøse skildringer. Kristensen forteller stillferdig, enkelt, men levende hvordan Rakel blir satt helt ut av det som er hendt.
En ettermiddag om høsten er Mirjam Kristensens tredje roman. Hennes debutroman ”Dagene er gjennomsiktige” fra 2000 fikk Tarjei Vesaas-prisen. Den andre romanen ”De som er ute i regnværet” kom i 2001. Kristensens romaner sies å være tematisk beslektet og handler om å miste noen, om redsel og forlatthet. Etter å ha lest En ettermiddag om høsten har jeg absolutt lyst til å lese de to andre.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar